Mosjøen ockuperat, april – juni 1940

Det första återseendet av hemmet – Dolstad prästgård – blev en chock. Norska prästgårdar låg under Staten, ett förhållande som tyskarna använde sig av. Innan de fått upp baracker och hus som bostäder för soldater och officerare ockuperade de statliga egendomar, så även i Mosjøen. Redan innan bodde där två familjer: familjen Midbøe på sex personer plus en piga och missonssekreterare Skauges familj på fem plus en piga, tillsammans 13 personer. Nu hade en norsk dam placerats i faderns kontor. Hon hade ständigt besök av en tysk läkare. I det ena gästrummet bodde en tysk ”hafenkaptein”, i ett annat gästrum en norsk flicka som ofta besöktes av tyska soldater. I föräldrarnas sovrum bodde åtta tyska soldater. Själva fick de ligga i matsalen. En tysk kock tog hand om köket ett par timmar varje morgon; sen var det moderns och deras pigas tur.

Sedan den tyska ockupationen inletts hade invånarna i Mosjøen fått uppleva många flyglarm. Lars Midbøe skildrar sina upplevelser från 13 april 1940:

”Nu er det sannelig utrygt overalt her – flyalarm går 2-3 ganger om dagen. Og fly farer over hustakene. Her på Dolstad prestegård har vi kjelleren som tilfluktsrom. Og det er godt å ha en tykk steinmur å sitte ved når mitraljøser ramler utenfor. En er opstillet her ved opkjørselen, ca 200 meter fra huset, like ved den nye jernbanestasjonsbyggningen. Soldater med ladete gevær har tatt stilling runt om i vår have ved et eller annet træ.

Flyalarm har allerede gått i flere dager, et par ganger om dagen og vi har gjort den erfaring att det tar bra(?) lang tid før flyet er over oss. Vi blir derfor stående en stund utenfor huset og stirrer mot himlen og lytter anspendt. Når det så høres og sees, farer vi ned i kjellern.

Jeg spurte en frue som pleier ta sin tilflukt til kirkegården under flyalarmen, om hun ikke heller vilde ta tilflukt i kjelleren vår. Nei takk, svarte hun, hun hade alltid hatt redsel for å bli levende begravet. Foretrakk å være på kirkegården. Der kjente hun sig trygg, sa hun.

Og er det nokk sån – det er på mange måter en fordel å få være ute i fri luft. Der kan en følge med og se hvad som foregår og bli befriet for det ville fantasiearbeide som kjelleropholdet fremkaller.

Mens jeg satt her ved vinduet og så ut i haven går atter flyalarmen. Det ringes med brannklokke i byen – det uler uhyggelig fra brannsirener. Det er fly på vei mot oss. – Kanskje med død og ødelæggelse for oss alle. Jeg regner med at det vill ta den vanlige tid før det når frem hit og blir sittende en stund til og ser ut i haven.

Soldatende gjør sig klare – og stirrer spent. Da blir jeg opmerksom på skjæreparet som har det så travelt med å bygge rede sitt i granen like utenfor vinduet her, – de som ellers aldri bygger i gran! Er det ikke så att fugler og dyr har en forunderlig forutanelse om hvad som ska skje. Når råtter forlater skipet da skall det være heldigst om folk også forlater det – neste tur forliser det. De må altså ha en forunderlig forutanelse om att skipet ikke lenger er noe trygt tilholdssted.

Når nu skjærene har valgt å bygge redet sitt i granen like ved huser her i prestegårdshaven så må de i hvertfall mene seg trygger for att det træ vill bli stående en tid. Denne tanke gjorde meg godt – slik jeg satt nettop nu. Vi prøver jo å stole på Gud og finne ro og trygghet i tillit til Hans almakt og omsorg. Men den hårde virkelighet er så påtrængende sterk – og troen blir nesten som et halmstrå i det oprörte hav.

Så kan den store Gud gi oss et intrykk som hører vikeligheten til og som kommer som en hilsen fra troens verden og blir noe av en fra Gud utkastet redningsbøye for oss. Slik virket inntrykket av skjærene som rolig bygger sitt rede mens flyalarmen går. Kan de berge redet sitt gjennom denne flyalarmen så kan vi saktens berge oss i kjelleren som ligger like ved. Det gjorde i hvertfall godt å få disse tankere nettop i denne situasjon. Og det gikk også bra både for skjæreredet og for huset vort under denne flyalarm.”[1]

Utanför prästgården hade tyskarna satt upp luftvärnskanoner. Det var inte ofta Øyvind såg dem användas, men en dag hände det. Ett tyskt krigsfartyg hade dagen innan kommit till Mosjøen och lagt till vid en bryggorna. Dagen därpå kom två brittiska stridsflygplan som blixtar från himlen ner över Øyfjell och bombade det tyska fartyget. Manskapet vid luftvärnskanonen lossade några skott, men de var för sent ute. Flygplanen försvann ut över Vefsenfjorden, på låg höjd. Inga tyska kulor nådde fram. Detta hände i juli månad 1940. Sedan var det tyst i luften.

[1] Citerat från Øyvind Midbøes minnesanteckningar